Barnehagen i Irland

30.11.2013 00:46

For å hjelpe på forståelsen av det som skjer i denne bloggen, så kan det være greit å ha et bilde av hvordan barnehagesektoren fungerer i Irland. 
I dette svært katolske landet, har ansvaret for formell utdanning (barneskole, ungdomsskole, videregående skole) tradisjonelt sett blitt delt melom stat, og kirke. Og slik er det fremdeles. Man skal huske på at barn i Irland begynner formell utdanning tidligere enn i Norge. Anslagsvis 50% av alle fireåringene begynner på det første trinnet, som heter "Junior Infants", og omlag 98% av alle femåringer går på skolen i det som heter "Senior Infants". Dette tilbudet betales av staten, og er offisielt et førskoletilbud, der meningen er at innholdet skal være tilsvarende det som skjer i barnehagen, der pedagogikken skal bygge på prinsippet om barnet i sentrum, integrert læring, og utstrakt mulighet for fri lek. Det prinsippet er derimot langt fra bli implementert, ettersom de som jobber i dette tilbudet er utdannede barneskolelærere, uten en eneste time førskolepedagogikk i baklommen, og som gjør at barna, fra første stund, ender opp i tradisjonelle klasserom, der de settes til å lære seg å skrive, og lese, og der evne til å lytte, og å sitte stille er idealet.

Ettersom regelverket (Se neste punkt under) først og fremst har vært rettet mot det å sikre barns ve og vel, i et klassedelt samfunn, så har det statlige ansvaret for alt som har med "barnepass" utenfor skoleverket, vært tilknyttet Helse- og Sosialdepartementet. Dette forholdet har etterhvert utviklet seg til å bli problematisk for sektoren generelt, fordi forståelsen hos de som skal etterse barnehagene viser seg å være bygget på mangelfull opplæring, og erfaring i forhold til hva innholdet i barnehagen skal være. De som jobber i barnehagene på den annen side, føler seg ofte misforstått, og feiltolket av inspektørene. Denne situasjonen har utviklet seg slik, at man ikke lenger stoler på hverandre, og barnehageansatte gir ofte utrykk for at de føler seg utsatt for maktovergrep fra inspektørenes side. Et eksempel som skjedde nylig, var at en barnehageeier i Dublin, fikk beskjed om å sage ned et tre på utelekeplassen, fordi man anså at treet utgjorde en fare for barna, ettersom man kunne forvente at de kunne springe inn i treet, og dermed skade seg. Et annet eksempel fra 2012, var da en barnehage fikk anmerkning fordi man hadde tatt med en bøtte jord inn i barnehagen, uten å sterilisere innholdet først.   

Regerverk og Lovgivning
Frem til 1990 tallet, var førskoletilbudet stort sett drevet av private i egne hjem, men private barnehager begynte å vokse frem etter innføringen av "The Childcare Act" i 1991, som var den første lovgivningen i landet som regulerte tilsyn av barnehagelignende virksomhet. Blant annet het det at man måtte la seg frivillig registrere, for å få lov til å drive barnehage. Fra Januar 2014, vil det for første gang komme krav om godkjenning før man kan starte virksomhet.
I 1996 fikk man den første lovginingen, som direkte regulerer innholdet i barnehagen, men først og fremst fysiske forhold, slik som krav til innendørs areal per barn, og antall ansatte per barn. Det står imidlertid ingenting om krav til utelekeplass, eller utelek, noe som fører til at man idag har barnehager uten utelekeplass, og der barna ikke går ut iløpet av dagen. Det er heldigvis ikke mange slike barnehager, men de finnes. Dette regelverket heter "Childcare (Pre-School Services) Regulations", og ble sist revidert i 2006, da man også fikk inkludert krav til det å dokumentere barnets utvikling, med bakgrunn i det som skjer av aktiviteter i barnehagen.

I 2006 kom også "Rammeplan for Kvalitet i Barnehagen" som i god irsk tradisjon ble døpt "Siolta" (som betyr "frø" på irsk). Denne tar for seg 16 ulike områder av barnehagedriften, og legger tilrette for faglig utviklingsarbeid innenfor alle disse områdene. For eksempel, område 6 omhandler Lek i barnehagen. Det å implementere Siolta, krever deltakelse fra hele personalet, og er svært omfattende i forhold til tid, og penger.

I 2009 fikk Irland sin første Rammeplan for Barnehager. Denne ble døpt "Aistear" (som betyr "reise" i betydningen "journey"). Aistear er i stor grad basert på den velrenomerte rammeplanen for barnehager i New Zealand "Te Whakiri", legger opp til helhetlig utviklig av barnet inenfor en ramme av integrert læring, og fri lek.

Begge disse to rammeplanene er sofistikerte, og velutviklede verktøy for bruk i barnehagen, dersom man har ansatte som forstår hvordan de kan bidra til å forbedre hverdagen for barna. Det har man derimot ikke, per idag. Derfor har man også bestemt seg for at man ikke skal stille statlig krav om at disse rammeplanene må implementeres. Dette på tross av at mangelfull kvalitet ansees for å være et gjennomgående problem i den irske barnehagen. Det må nevnes at det også finnes mange eksempel på barnehager som er drevet på en utmerket måte, ofte fordi utdanningsnivået i disse barnehagene ligger på et nivå over gjennomsnittet. 

Barnehagetilbudet
Sammenlignet med Norge, der tilbudet fordeles mellom private, og statlige barnehager, og der innholdet er forholdsvis forutsigbart, kan driften av barnehager i Irland fremstå som fragmentert og uoversiktlig. Følgende tilbud er tilgjengelig:
- Privat Barnehage (Tilgjengelig for alle som har råd til det)
- Community Services (Stort sett tilhjengelig for familier som ikke har råd til privat barnehage)
- Health Service Executive (Drevet av helse, og sosialetaten for familier som blir henvist til barnehage fra sosialetaten)
- Voluntary Services (For barn som trenger tiltak p.g.a. særdeles vanskelige familieforhold)
- Childminders (Kan ha opptil 3 barn i eget hjem uten krav til registrering, eller ettersyn. Står for 60% av det totale tilbudet.)
- Play-schools (Privat drift for barn over 2 år. Drevet som førskoletilbud.)
- Naionrai (Privat drift, der all kommunikasjon foregår på irsk.)

Statlig, eller kommunal drift eksisterer ikke, og private barnehager får tilnærmet null støtte til oppstart eller drift fra staten. Dette fører til at en plass i privat barnehage kan koste opptil kr. 10.000 per måned! I løpet av de siste tre årene har man innført det man kaller gratis førskoleår (ECCE Scheme), der barn som er 3-4 år kan gå i halv dag i barnehage gratis. Barnehager som ønsker å gi dette tilbudet får støtte for den tiden barnet er tilstede, og man får til og med ekstra penger dersom man har minst en ansatt, som er førskolelærerutdanning. Denne ansatte må imidlertid oppholde seg i samme avdeling som barna. Det holder for eksempel ikke at de har førskolelærer "på huset".

Utfordringer
Mye av det som er skrevet ovenfor, kan kanskje høres veldig negativt ut sett med norske øyne. Man henger omlag 15 år etter Norge i utvikling på området, men det er et genuint ønske om å forbedre situasjonen, og utfordringee er mange.
Det overordnete problemet, er at man ikke har hatt politisk debatt om hva man ønsker å oppnå innefor barnehagesektoren, og ei heller hva man skal gjøre for å komme dit. Man anerkjenner at man har et problem, men så langt har fremdriften vært preget av reaksjonære tiltak for å lappe sammen systemet, slik at det virker noenlunde.
"Start Strong", som er en organisasjon som i stor grad driver lobbyvirksomhet i spøsmål som har med barns oppvekst, og utdanning å gjøre, publiserte i 2012 et dokument som så på mulighetene for å innføre "Skandivisk Standard" i førskolesektoren i Irland. Dette dokumentet viser med all tydelighet, hvor langt etter man ligger i sammenligning med de som ligger fremst på dette området, og man slår fast at den store forskjellen kan forklares med ett ord: "Finansiering". Mens man i Norge setter av 1.2% av BNP til barnehagesektoren (noe som forøvrig ikke er høyest i skandinavia), bevilger man skarve 0.2% til same formål i Irland. Det er nesten lavmål i europeisk sammenheng. Da skjønner man fort at Irland har en jobb å gjøre.

Et viktig tema for tiden, som også har stor betydning for kvaliteten, er minstekrav til utdanning. Her er man i ferd med å legge seg på en linje der det vil komme til å bli krav om at alle ansatte må ha det som heter FETAC Level 5. En utdanning som i Norge tilsvarer et lavere nivå enn Barne, og Ungdomsarbeiderutdanningen. Mer viktig er det, at man har begynt å snakke om prfesjonalisering av sektoren. Dette vil føre til at ansatte blir helt, eller delvis lønnet av staten, på samme måte som lærerne i skoleverket. En slik ordning vil kunne få store utslag i forhold til kvalitet.

Et stor utfordring som imidlertid må løses, er samkjøring av alle tjenester rettet mot barnehagene. Frem til opprettelsen av Barnedepartementet i 2008, var ansvaret for ulike tiltak og ordninger for barnehagene fordelt mellom hele 11 ulike departement. I dag er det 3 departement som har ansvar (Barne-, og Ungdomsdepartementet, Utdanningsdepartementet, og Helse, og Sosialdepartementet), men det hjelper ikke sektoren at de har et ambivalent forhold til hverandre, der alle ser på seg selv som "eier", og mest viktig.